NÅVORDET PÅ MASSELESINGER
for mandag 25. juli 2016
St. James-festen
Liturgiske tekster her.
Kjærlighet venter. Når vi virkelig elsker noen, eller noen ting, vil vi vente på gjenstanden for vår kjærlighet. Men når det gjelder Gud, å vente på Hans nåde, Hans hjelp, Hans fred ... for Ham... de fleste av oss ikke venter. Vi tar saken i egne hender, eller vi fortviler, eller blir sinte og utålmodige, eller vi begynner å medisinere vår indre smerte og angst med travelhet, støy, mat, alkohol, shopping ... og likevel varer det aldri fordi det bare er en medisiner for menneskehjertet, og det er Herren vi er skapt for.
Da Jesus led, døde og sto opp igjen, løp Maria Magdalena til apostlene for å fortelle dem at graven var tom. De kom ned og så den tomme graven "vendte hjem".
Men Maria ble liggende utenfor graven og gråt. (Johannes 20:11)
Kjærligheten venter. Her symboliserer Maria hva enhver troende må bli som ønsker å møte den oppstandne Herre: en som venter på den elskede. Men hun venter i tårer fordi hun ikke vet hvor Herren er. Hvor ofte kan vi føle det slik, selv om vi har vært kristne i flere tiår! «Hvor er du Herre i denne smertefulle omstendigheten? Hvor er du Herre i denne sykdommen? Hvor er du i dette jobbtapet? I min bønn? I all denne usikkerheten? Jeg trodde jeg var din venn, at jeg var trofast... og nå denne Herren? Alt jeg føler og hører og ser i dette øyeblikket er tomheten i graven.»
Men hun ventet, for kjærlighet venter på den elskede.
Men Han kommer ikke med en gang. Først stirrer hun ned i dypet av graven ... dypet av sin egen fattigdom og hjelpeløshet. Og der ser hun to engler som spør henne hvorfor hun gråter, som for å si: "Hvorfor tror du at Jesus har forlatt deg?" Kanskje et svar hun kunne ha gitt er ett av disse: "Fordi jeg er for syndig," eller "Fordi jeg skuffer ham," eller "Jeg har gjort for mange feil i livet mitt," eller "Han vil ikke ha meg". …hvordan kunne Han ønske me?” Men fordi hun vet at han alene kan lege sårene hennes, venter hun...kjærligheten venter. Og til slutt, hun finner ham som aldri forlot henne, men som bare forble skjult.
Jesus sa til henne: «Kvinne, hvorfor gråter du? Hvem leter du etter?" Hun trodde det var gartneren og sa til ham: «Herre, hvis du bar ham bort, så fortell meg hvor du la ham, så skal jeg ta ham.» Jesus sa til henne: "Maria!" (Johannes 20:15-16)
Ja, han spør også hvorfor hun gråter. Men selve hans nærvær svarer på spørsmålet:
De som sår i tårer skal høste glede. (Dagens salme)
Hvor lenge må vi vente? Svaret er langt nok, og bare Gud vet hvor lenge det må være. Men jeg kan fortelle deg at etter å ha vært en disippel av Jesus i det meste av livet mitt (og etter å ha opplevd enorme tap, sorger og prøvelser i løpet av denne tiden), kommer han aldri for sent fordi han aldri har reist i utgangspunktet. Men for å motta hans styrke, hans trøst, hans fred og barmhjertighet, må jeg ønske Ham. Jeg må være villig til å vente ved graven til min hjelpeløshet og svakhet i stedet for å "vende hjem" til det stedet hvor jeg har "kontroll", for det er nettopp på dette stedet for overgivelse at jeg vil møte allmakten og makten av Gud når rett tid kommer.
Vi holder denne skatten i lerkar, for at den overvinnende kraften kan komme fra Gud og ikke fra oss. Vi er plaget på alle måter, men ikke begrenset; forvirret, men ikke drevet til fortvilelse; forfulgt, men ikke forlatt; slått ned, men ikke ødelagt; alltid bærer Jesu døende i kroppen, slik at Jesu liv også kan manifesteres i kroppen vår... (Dagens første lesning)
Ja, kjærligheten venter. Denne "døden av Jesus" som jeg bærer i meg er å gi slipp på egoet, av kontroll, av min egen vilje. Og hvor vanskelig dette er, spesielt i de enkle hverdagslige tingene når jeg mister nøklene mine, eller barna glemmer gjøremålene sine, eller jeg gjør en dum feil. Og det spiller ingen rolle om man er nonne eller prest eller lekmann. Veien er den samme, korsets vei. Som Jesus spurte Jakob og Johannes,
Kan du drikke kalken som jeg skal drikke?... Min kalk skal du virkelig drikke... (Dagens evangelium)
James ble til slutt martyrdøden og Johannes ble forvist til Patmos. De representerer både de "aktive" og "kontemplative" aspektene ved Kirken. Likevel er veien for oss alle den samme: Korsets vei som fører til graven og møtet med den oppstandne Herre.
Spørsmålet er om vi er villige til å vente på Herrens hjelp, Herrens medisin, Herrens løsninger, Herrens visdom, Herrens forsyn og Herrens måte å åpenbare våre livs vei på? Dette kan ta noen dager, eller kanskje noen tiår. Men i ventetiden ligger beviset på vår kjærlighet.
Til kjærligheten venter.
Takk for støtten.
Velsign deg, og takk.
Å reise med Mark i De Nå Word,
klikk på banneret nedenfor for å abonnere.
E-postadressen din blir ikke delt med noen.
