De to fristelser

DER er to kraftige fristelser som Kirken kommer til å møte i dagene fremover for å trekke sjeler fra den smale veien som fører til livet. Den ene er det vi undersøkte i går - stemmene som ønsker å skamme oss for å holde fast i evangeliet.

Disse kreftene insisterer på at Kirkens læresetninger er utdaterte, tilbakegående, ufølsomme, lite medfølende, illiberale, store, til og med hatefulle.. —Nasjonal katolsk bønnefrokost, 15. mai 2014; LifeSiteNews.com

Den andre er en fristelse som vil forsøke å bagatellisere doktrinens betydning, og antyde at vi alle kan være "ett" uten bagasjen til "obskure dogmer." I et ord, synkretisme.

Men vi har et vakkert vitne i denne ukens opplesninger fra Apostlenes gjerninger om hvordan vi kan motstå disse fallgruvene. For vi ser at alle deres handlinger blir nøye og bevisst utsatt til den apostoliske tradisjonen. De behandler ikke sannheten lett, og håndterer den nøye som om Noen hadde dødd for det. I dagens første lesning er disiplene raske til å slukke de første flammene av kjetteri:

Siden vi har hørt at noen av våre som gikk ut uten noe mandat fra oss har opprørt deg med deres lære og forstyrret din sjelefred ...

Allerede ser vi den tidlige kirken som strever med praktiske applikasjoner av Kristi befaling om å "elske hverandre." Ja, kjærlighet i sitt hjerte er en oppofrende tjeneste og tømming av selvet for en annen. Men kjærlighet veileder, advarer, korrigerer, disipliner og bryr seg om andres velvære, spesielt åndelig velvære. Hvordan kan ikke kjærlighet snakke når faren ligger foran oss? Moral er kjærlighetens pragmatiske stemme og dermed nært knyttet til Kristi mandat:

Dette er mitt bud: Elsk hverandre slik jeg elsker deg ... Gå derfor og gjør disipler av alle nasjoner ... lær dem å holde alt det jeg har befalt deg. (Dagens evangelium og Matt 28: 19-20)

Dermed, etter å ha konsultert apostlene og den apostoliske læren, gir de budskapet om at det blant annet ikke er «ulovlig ekteskap» tillatt.

Ingenting er annerledes i dag. Vi har et mandat som ikke er vårt å endre.

Hvis Jesus sa: “sannheten vil frigjøre deg,” hvordan kan så sannheten være ubetydelig? Resultatet er at løgn fører oss til slaveri.

Amen, amen, jeg sier deg: alle som begår synd er syndens slave. En slave blir ikke i et hus for alltid, men en sønn blir alltid igjen. (Johannes 8: 34--35)

We er brødre og søstre i Kristus med våre atskilte brødre. Faktisk er vi brødre og søstre med vantro i den grad vi har vår felles felles menneskelighet gjennom våre første foreldre. Som sådan kan og bør vi finne en felles enighet for å bygge et mer rettferdig og fredelig samfunn. Men dette skulle bare øke vår iver for å evangelisere og lære nasjonene de frelsende sannhetene i Kristus - først det gode budskap om at Jesus har kommet for å forene oss med Faderen, og deretter de moralske læresetningene som strømmer fra dem - for å frigjøre alle folk i sannhetsglede. Frelsningen av sjeler er vår senit.

Sannheten betyr noe. Sannheten er Kristus. Sannheten er grunnlaget som en sivilisasjon av kjærlighet bygger på, og det guddommelige lyset som sprer mørkets løgner. Vi er ikke bare kalt til å være en "i Ånden", men også "ett sinn". ^[1]jfr. Fil 1: 27 Brødre og søstre, hvis du ønsker å være venner av Kristus, avviser du de to fristelsene vi nå står overfor.

Jeg kaller dere ikke lenger slaver, for en slave vet ikke hva hans herre gjør. Jeg har kalt dere venner, fordi jeg har fortalt dere alt jeg har hørt fra min far. (Dagens evangelium)

Mitt hjerte er stødig, Gud! mitt hjerte er stødig ... (Dagens Salme)

RELATERT LESING

• Slutten på økumenikk

• Den kommende forfalskningen