NÅR Jeg har vært fri en stund fra prøvelser og fristelser, jeg innrømmer at jeg trodde dette var et tegn på å vokse i hellighet ... til slutt vandre i Kristi skritt!
... Inntil Faderen senket føttene forsiktig ned til bakken av trengsel. Og igjen skjønte jeg at jeg alene tar babysteg, snubler og mister balansen.
Gud setter meg ikke ned fordi han ikke lenger elsker meg eller forlater meg. Snarere, så jeg anerkjenner at de største fremskrittene i det åndelige livet blir gjort, ikke hopper fremover, men oppadgående, tilbake i armene hans.
