AS renovering og reparasjoner har begynt å komme opp på gården vår siden stormen for seks måneder siden, befinner jeg meg på et sted med full brokkenness. Atten år med heltidstjeneste, som til tider lever på randen av konkurs, isolasjon og prøver å svare på Guds kall om å være en “vaktmann” mens de oppdrar åtte barn, utgir seg for å være en bonde og holder et rett ansikt ... har tatt sin toll . År med sår ligger åpne, og jeg blir pusten i brokenheten.
Og så setter jeg i gang inn i natten, det stedet for troens mørke hvor man må avkles og blottlegges på korset… mitt kors… med all min funksjonssvikt, synd og fattigdom fullstendig avslørt. Det er stedet hvor all trøst forsvinner som fantomer, og det er bare hylingen fra ørkenulven som forfølger med løgner, fristelser og fortvilelse. Men bortenfor mørket er en ny daggry. Jeg kan ikke se det. Jeg kan ikke føle det. Jeg kan ikke vite det … ikke med mitt sinn, bortsett fra å vite at Jesus Kristus allerede har smidd veien. Og derfor må jeg nå gå inn i graven med Ham; Jeg må stige ned sammen med Ham inn i Hades av mitt skapende, slik at jeg, meg, den sant meg skapt i Guds bilde, kan reise seg. Det er mot dette jeg legger ut denne natten, med et knust og revet hjerte, og etterlater alt. For jeg har ikke noe mer å gi.
Vi må vite og mer til poenget føle i våre bein, hva som feiler oss; vi må se det i ansiktet og erkjenne det med kompromissløs ærlighet. Uten denne "søkende moralske oversikten", uten denne reisen inn i vårt eget indre helvete, vil vi ikke føle trangen til å endre vår måte å være og se på. Og samtidig må vi vekke det som er gudelig i oss, det som er rikt og fruktbart og ubrutt, det som er i kontinuitet med Guds frelsende plan. – Biskop Robert Barron, Og nå ser jeg; sitering: catholicexchange.com
Jeg elsker dere alle. Bestandig. Takk for at du ga meg en pause i julen.
Du er elsket.
