Kjære venner,
Familien min har brukt den siste uken på å flytte til et nytt sted. Jeg har hatt lite internettilgang, og enda mindre tid! Men jeg ber for dere alle, og som alltid regner jeg med deres bønner om nåde, styrke og utholdenhet. Vi begynner byggingen av et nytt webcast-studio i morgen. På grunn av arbeidsmengden vi har foran oss, vil kontakten min med deg sannsynligvis være sparsom.
Her er en meditasjon som kontinuerlig har tjent meg. Den ble først publisert 31. juli 2006. Gud velsigne dere alle.
TRE uker med ferie ... tre uker med den ene mindre krisen etter den andre. Fra lekkende flåter, til overopphetede motorer, til kranglete barn, til omtrent alt som kunne gå i stykker... Jeg fant meg selv irritert. (Faktisk, mens jeg skrev dette, kalte min kone meg til fronten av turbussen – akkurat da sønnen min sølt en boks juice over sofaen... oy.)
For et par netter siden, og følte det som om en svart sky knuste meg, sprutet jeg ut til min kone i vitriol og sinne. Det var ikke et gudfryktig svar. Det var ikke en etterligning av Kristus. Ikke hva du forventer av en misjonær.
I min sorg sovnet jeg på sofaen. Senere på natten hadde jeg en drøm:
Jeg pekte østover mot himmelen, og fortalte min kone at stjerner kom til å falle der en dag. Akkurat da kom en venn opp, og jeg var ivrig etter å fortelle henne dette "profetiske ordet". I stedet utbrøt min kone: "Se!" Jeg snudde meg og stirret inn i skyene like etter solnedgang. Jeg kunne skimte et tydelig øre... og så en engel som fylte himmelen. Og så, innenfor engelens vinger, så jeg Ham... Jesus med lukkede øyne og bøyd hode. Hånden hans ble strukket ut: Han tilbød meg tornekronen. Jeg falt på kne og gråt, og innså at ordet himmelen hadde, snarere var noe for meg.
Så våknet jeg.
Umiddelbart kom en forklaring til meg:
Mark, du må også være villig til å bære tornekronen. I motsetning til neglene, som er store og alvorlige, er tornene bittesmå nålestikk. Vil du godta disse små stikkende prøvelsene også?
Selv mens jeg skriver dette, gråter jeg. For Jesus har rett – jeg har mislyktes, gang på gang, i å omfavne disse tilsynelatende små prøvelsene. Og likevel ser det ut til at han fortsatt omfavner meg, akkurat som han omfavnet Peter som også mislyktes i prøvelsene hans, bannet og klaget... Neste morgen stod jeg opp og angret til familien min. Vi ba sammen, og hadde den mest fredelige dagen til nå.
Så leste jeg denne passasjen:
Se på det som bare glede, mine brødre, når dere møter forskjellige prøvelser, for dere vet at prøvelsen av deres tro gir utholdenhet. Og la utholdenhet være fullkommen, så du kan være fullkommen og fullkommen, uten mangel på noe... Salig er den mann som holder ut i fristelsen, for når han har blitt bevist, vil han få livets krone som han har lovet dem som elsker ham. (Jakob 1: 2–4, 12)
"Tornekronen" nå, hvis den blir akseptert med føylighet, vil en dag bli "livets krone".
Kjære, ikke bli overrasket over at det skjer en prøvelse med ild blant dere, som om noe rart skulle skje med dere. Men gled dere i den grad dere får del i Kristi lidelser, så når hans herlighet åpenbares, kan dere også glede dere med glede.(1Pt 4:12-13)
