Da så jeg en engel komme ned fra himmelen,
holder i hånden nøkkelen til avgrunnen og en tung lenke.
Han grep dragen, den eldgamle slangen, som er Djevelen eller Satan,
og bandt det opp i tusen år og kastet det i avgrunnen,
som han låste over den og forseglet, så den ikke kunne mer
føre nasjonene på villspor til de tusen årene er fullført.
Etter dette skal den slippes en kort stund.

Da så jeg troner; de som satt på dem ble betrodd dommen.
Jeg så også sjelene til de som var blitt halshugget
for deres vitnesbyrd om Jesus og for Guds ord,
og som ikke hadde tilbedt dyret eller dets bilde
heller ikke hadde akseptert dets merke på pannen eller hendene deres.
De ble levende og de regjerte med Kristus i tusen år.
(Åp 20:1-4, Fredagens første messelesing)

DER er kanskje intet skriftsted mer utbredt tolket, mer ivrig bestridt og til og med splittende enn dette avsnittet fra Åpenbaringsboken. I den tidlige kirken trodde jødiske konvertitter at de «tusen år» refererte til at Jesus kom igjen til bokstavelig regjere på jorden og etablere et politisk rike midt i kjødelige banketter og festligheter.^[1]"...som så reiser seg igjen skal nyte fritiden av umådelige kjødelige banketter, utstyrt med en mengde kjøtt og drikke som ikke bare skal sjokkere følelsen av det tempererte, men til og med overgå selve godtroende mål." (St. Augustine, Guds by, Bk. XX, kap. 7) Kirkefedrene kiboserte imidlertid raskt denne forventningen, og erklærte det som et vranglære - det vi kaller i dag millenarisme ^[2]se Millenarisme - hva det er og ikke er og Hvordan epoken gikk tapt.Fortsett å lese →