Skammer seg over Jesus

Foto fra The Passion of the Christ

SIDEN min tur til det hellige land, noe dypt inne har rørt, en hellig ild, et hellig ønske om å gjøre Jesus elsket og kjent igjen. Jeg sier "igjen" fordi, ikke bare har Det hellige land knapt beholdt en kristen tilstedeværelse, men hele den vestlige verden er i en rask kollaps av kristen tro og verdier,^[1]jfr All forskjellen og dermed ødeleggelsen av dets moralske kompass. 

Det vestlige samfunn er et samfunn der Gud er fraværende i det offentlige rom og ikke har noe igjen å tilby det. Og det er derfor det er et samfunn der målestokken for menneskelighet i økende grad går tapt. På enkelte punkter blir det plutselig tydelig at det som er ondt og ødelegger mennesket har blitt en selvfølge. —EMERITUS POPE BENEDICT XVI, Essay: 'The Church and the scandal of sexual abuse'; Katolsk nyhetsbyrå, April 10th, 2019

Hvorfor har dette skjedd? Den første tanken som kommer til hjernen er at det er på grunn av vår rikdom. Det er vanskeligere for en rik mann å komme inn i Guds rike enn for en kamel å gå gjennom et nåløye. Vesten, velsignet utover det man kan forestille seg, så seg selv i speilet av suksess og ble forelsket i sitt eget bilde. I stedet for ydmykt å takke og glorifisere Han som opphøyet henne, ble det kristne vesten tykt og selvtilfreds, egoistisk og narsissistisk, lat og lunkent, og mistet dermed sin første kjærlighet. I tomrommet som sannheten skulle fylle, en revolusjon har nå steget.

Dette opprøret er åndelig i roten. Det er Satans opprør mot nådegaven. I utgangspunktet tror jeg at det vestlige mennesket nekter å bli frelst ved Guds nåde. Han nekter å motta frelse, og ønsker å bygge den for seg selv. De “grunnleggende verdiene” som FN fremmet, er basert på en avvisning av Gud som jeg sammenligner med den rike unge mannen i evangeliet. Gud har sett på Vesten og elsket det fordi det har gjort fantastiske ting. Han inviterte den til å gå lenger, men Vesten snudde seg tilbake. Det foretrakk den form for rikdom det bare skyldte seg selv.  —Kardinal Sarah, Katolsk herald, April 5th, 2019

Jeg ser meg rundt og finner meg selv å stille spørsmålet om og om igjen: «Hvor er de kristne? Hvor er mennene og kvinnene som snakker lidenskapelig om Jesus? Hvor er de eldste som deler sin visdom og hengivenhet til troen? Hvor er ungdommene med sin energi og iver? Hvor er de som ikke skammer seg over evangeliet?» Ja, de er der ute, men så få i antall, at Kirken i Vesten faktisk og bokstavelig talt er blitt en rest. 

Mens fortellingen om lidenskapen ble lest ved messen i hele kristenheten i dag, hørte vi det ene tilfellet etter det andre hvordan veien til Golgata var brolagt med feiger. Hvem var igjen blant mengden som sto under korset, bortsett fra én apostel og en håndfull trofaste kvinner? Slik ser vi også brosteinene til Kirkens egen forfølgelse legges daglig nå av «katolske» politikere som stemmer for barnemord, av «katolske» dommere som omskriver naturloven, av «katolske» statsministre som fremmer homofili, av «katolske» velgere som setter dem til makten, og av katolske presteskap som sier lite eller ingenting om det. Feige. Vi er en Feiges kirke! Vi har skammet oss over Jesu Kristi navn og budskap! Han led og døde for å sette oss fri fra syndens makt, og ikke bare deler vi ikke disse gode nyhetene av frykt for å bli avvist, men vi gjør det mulig for onde menn å institusjonalisere sine onde ideer. Etter 2000 år med overveldende bevis på Guds eksistens, hva i helvete, bokstavelig talt, har kommet inn i Kristi legeme? Judas har. Det er hva.

Vi må være realistiske og konkrete. Ja, det finnes syndere. Ja, det er utro prester, biskoper og til og med kardinaler som ikke klarer å overholde kyskhet. Men også, og dette er også veldig alvorlig, klarer de ikke å holde fast ved doktrinær sannhet! De desorienterer de kristne troende ved deres forvirrende og tvetydige språk. De forfalsker og forfalsker Guds Ord, villige til å vri og bøye det for å få verdens godkjennelse. De er vår tids Judas Iskarioter. —Kardinal Sarah, Katolsk herald, April 5th, 2019

Men vi lekmenn, kanskje mest spesielt vi lekmenn, er feige også. Når snakker vi noen gang om Jesus på jobb, college eller i gatene våre? Når tar vi noen gang de åpenbare mulighetene til å dele evangeliets gode nyheter og budskap? Tar vi feil av å kritisere paven, slå «Novus Ordo», holde Pro-Life-skilt, be rosenkransen før messen, bake småkaker på CWL, synge sanger, skrive blogger og donere klær som å oppfylle vårt ansvar som døpte kristne?

... det beste vitnet vil være ineffektivt i det lange løp hvis det ikke blir forklart, rettferdiggjort ... og gjort eksplisitt ved en klar og utvetydig kunngjøring av Herren Jesus. De gode nyhetene som vitnesbyrdet om livet før eller senere må kunngjøres ved livets ord. Det er ingen sann evangelisering hvis ikke navnet, læren, livet, løftene, riket og mysteriet til Jesus fra Nasaret, Guds Sønn, blir forkynt. —PAVE ST. PAUL VI, Evangelii Nuntiandi, n. 22; vatikanet.va

Den som skammer seg over meg og for mine ord i denne vantro og syndige generasjon, Menneskesønnen vil skamme seg når han kommer i sin fars herlighet sammen med de hellige englene. (Markus 8:38)

Jeg skulle ønske jeg kunne sitte her og ha det bra med meg selv. Jeg gjør ikke. Disse unnlatelsessyndene er en lang liste: de øyeblikkene jeg nølte med å si sannheten; de gangene jeg kunne ha laget korsets tegn, men gjorde det ikke; gangene jeg kunne ha sagt fra, men «beholdt fred»; måtene jeg begravde meg selv i min egen verden av komfort og støy som overdøver Åndens tilskyndelser... Mens jeg mediterte på lidenskapen i dag, gråt jeg. Jeg fant meg selv å spørre Jesus om å hjelpe meg å ikke være redd. Og en del av meg er. Jeg står i frontlinjen i denne tjenesten mot en voksende bølge av hat mot den katolske kirke. Jeg er far og nå bestefar. Jeg vil ikke i fengsel. Jeg vil ikke at de skal binde hendene mine og ta meg steder jeg ikke vil gå. Dette blir mer av en mulighet for hver dag.

Men så, midt i disse følelsene, dypt i hjertet mitt, stiger en hellig ild, et rop som fortsatt er skjult, fortsatt venter, fortsatt gravid med Den Hellige Ånds kraft. Det er ropet om oppstandelsen, pinsens rop: 

JESUS ​​KRISTUS ER IKKE DØD. HAN ER I LIVE! HAN ER OPPSTAN! TRO PÅ HAM OG BLI FRELST!

Jeg tror det var der i Den hellige grav i Jerusalem forrige måned hvor frøet til dette ropet ble unnfanget. For da jeg gikk ut av graven, fant jeg meg selv og sa til den som ville høre på meg: «Graven er tom! Den er tom! Han er i live! Han har stått opp!"

Hvis jeg forkynner evangeliet, er dette ingen grunn for meg til å skryte, for en forpliktelse er blitt pålagt meg, og ve meg hvis jeg ikke forkynner det! (1 Korinter 9:16)

Jeg vet ikke hvor vi går herfra, brødre og søstre. Alt jeg vet er at jeg en dag vil bli dømt, ikke på hvor godt jeg ble likt på Facebook eller hvor mange som kjøpte CD-ene mine, men på hvorvidt jeg brakte Jesus til dem i mitt midte. Enten jeg begravde talentet mitt i jorden eller investerte det hvor og når jeg kunne. Kristus Jesus min Herre, du er min dommer. Det er deg jeg burde frykte – ikke mobben slår ved våre dører.

Søker jeg nå menneskers eller Guds gunst? Eller prøver jeg å behage menn? Hvis jeg fremdeles gledet mennesker, burde jeg ikke være Kristi tjener. (Galaterne 1:10)

Og så, i dag, Jesus, gir jeg deg min stemme nok en gang. Jeg gir deg livet mitt. Jeg gir deg mine tårer – både de av min sorg over å ha vært stille, og de som faller nå for de som ennå ikke kjenner deg. Jesus ... kan du forlenge denne "barmhjertighetens tid"? Jesus, kan du be Faderen om igjen å utgyte sin Ånd over dem som elsker deg, så vi kan bli sanne apostler av ditt Ord? At også vi kan få muligheten til å gi våre liv for evangeliets skyld? Jesus, send oss ​​inn i høsten. Jesus, send oss ​​inn i mørket. Jesus, send oss ​​inn i vingården og la oss bringe hjem en mengde sjeler, og stjele dem fra klørne til den infernalske dragen. 

Jesus, hør vårt rop. Far hør din Sønn. Og kom Den Hellige Ånd. KOM HELLIG ÅND!

Det er verdier som aldri må forlates for en større verdi og til og med overgår bevaringen av det fysiske livet. Det er martyrium. Gud er (omtrent) mer enn bare fysisk overlevelse. Et liv som vil bli kjøpt ved fornektelse av Gud, et liv som er basert på en endelig løgn, er et ikke-liv. Martyrium er en grunnleggende kategori av kristen eksistens. Det faktum at martyrium ikke lenger er moralsk nødvendig i teorien som Böckle og mange andre forfekter, viser at selve essensen av kristendommen står på spill her ... Dagens kirke er mer enn noen gang en “Martyrkirken” og dermed et vitne til de levende Gud. —EMERITUS POPE BENEDICT XVI, Essay: 'The Church and the scandal of sexual abuse'; Katolsk nyhetsbyrå, April 10th, 2019

Dette er ikke tid for å skamme seg over evangeliet. Det er på tide å forkynne det fra hustakene. —POPE SAINT JOHN PAUL II, Homily, Cherry Creek State Park Homily, Denver, Colorado, 15. august 1993; vatikanet.va

Din økonomiske støtte og bønner er grunnen til det
du leser dette i dag.
 Velsign deg og takk. 

Å reise med Mark inn De Nå Word,
klikk på banneret nedenfor for å abonnere.
E-postadressen din blir ikke delt med noen.