HVORFOR lar Gud meg lide på denne måten? Hvorfor er det så mange hindringer for lykke og vekst i hellighet? Hvorfor må livet være så vondt? Det føles som om jeg går fra dal til dal (selv om jeg vet at det er topper i mellom). Hvorfor Gud?
ELVEN SNAR
Mange store elver renner fra fjellbreer, og finner veien gjennom land til havet eller inn i en mengde sideelver og innsjøer. Dette store volumet med vann skjærer ikke bare en rett linje til det tilsynelatende målet; snarere slynger den seg og vrir seg og bøyer seg på en tilsynelatende endeløs reise. På sin vei møter den en rekke hindringer og barrierer som umiddelbart ser ut til å hindre dens videre fremskritt ... men etter hvert som hver hindring gir vei til vannet, blir en ny sti smidd, og elven går videre.
Slik var det med israelittene da Gud førte dem ut av Egypt, gjennom Rødehavet og inn i ørkenen. 
Reisen deres til det lovede land burde vært et spørsmål om dager. I stedet varte det førti år. Hvorfor ser det ut til at Gud tar den «lange veien»? Hvorfor ledet han ikke umiddelbart israelittene, midt i deres lovprisning og glede over deres utfrielse fra Farao, inn i landet som flyter med melk og honning?
Hvorfor, min Jesus, lar du mine seire og gleder falle i hendene på røvere som etterlater meg slått og forslått i veikanten? Som den stakkars mannen i din lignelse, er jeg bare ute på en hyggelig tur. Jeg ønsker bare fred og ro og en enkel tilværelse. Hvem er disse fantomene som faller ned over meg og forvandler dag til natt, morgenduften til sorgens røyk, og den en gang klare veien til et fjell av problemer? Herregud, hvorfor virker du så langt unna – du som var min reisefølge? Hvor har du blitt av? Hvorfor, når havet bare virket utenfor horisonten, har du vendt meg tilbake mot den tørre og ensomme ørkenen?
LIVETS ELV
Jesus sa,
Han som tror på meg... 'Ut hans hjerte skal det strømme elver av levende vann.' (Johannes 7:38)
Hjertet ditt er som et rått landskap, og Den Hellige Ånd, som er denne Livets elv, begynner å strømme fra dåpen din, forme og konturere din sjel mens Han strømmer. For selv om vår synd er vasket bort, er vår sjel fortsatt underlagt kjødets svakhet, til tilbøyeligheten til lidenskapene, "alt som er i verden, sensuell lyst, lokkemiddel for øynene og et pretensiøst liv...” (1 Joh 2:16).
Hvor kommer krigene og hvor kommer konfliktene mellom dere fra? Er det ikke fra dine lidenskaper som fører krig i dine medlemmer? (Jakob 4:1)
Denne interne krigen er konsekvensen av den første «demningen» bygget av Adam og Eva, den opprinnelige hindringen som ga et dødelig slag mot flo og fjære av nåde som strømmet mellom mennesket og hans Skaper. Inntil da var mennesket og hans Gud i forening slik en strand og havet blandes og overlapper hverandre. Men synden plasserte et fjelllandskap med avstand mellom oss og Guds hellighet. Fordi vi er skapt i Guds bilde, skapt med fornuftens, samvittighetens og fri vilje gave – evner som har makten til å begå stort ondt og underlagt bedrag – er såret dypt … så dypt at Gud måtte dø i vårt kjød for å begynne gjenopprettelsen av Hans elskede skaperverk. I Jesus har vi funnet vår helbredelse og frigjøring.
Selv om vår frelse kan oppnås i et enkelt øyeblikk ved dåpen, er det ikke vår helliggjørelse (fordi vi alle ender opp med å synde). Menneskesjelen er et stort mysterium som ikke engang mennesket selv kan erobre. Bare Gud kan. Og så har Den Hellige Ånd blitt sendt som vår talsmann, vår hjelper, for å rekonfigurere og forme oss tilbake til det guddommelige mønsteret vi ble skapt i, en 
mønster som er, med et ord, elsker. Den Hellige Ånd kommer som en brusende elv for å gjenskape oss i det bildet vi alltid var ment å bli i.
Men hvor mange er hindringene for å elske! Hvor mange barrierer er det for selvgi og nestekjærlighet! Og det er av denne grunn vi lider. Ikke fordi Gud deler ut straff for alle våre overtredelser, men gjennom lidelse blir kjærligheten til seg selv stivnet av de mektige kreftene i Livets elv. Jo mer det gamle jeget viker for det nye, jo flere blir vi oss selv– hvem vi virkelig er skapt til å være. Jo mer vi er oss selv, jo mer er vi i stand til å forene oss med Gud, i stand til den gleden og freden og kjærligheten som er hans essens. Og denne prosessen er smertefull. Det er en prosess som faktisk må fjerne oss fullstendig fra det gamle jeget for å kle oss i det nye.
BRULENDE RAPIDER
Det er vanskelig å se dette midt i en rettssak. Det er vanskelig å oppfatte midt i fristelsen at det jeg tåler, hvis jeg holder ut, 
bringer meg faktisk nærmere og nærmere det uendelige hav. På den tiden er alt jeg ser og føler de forferdelige dundrende bølgene av tvil, de fristende fall i synd, de taggete steinene av løgn og skyld. Jeg føler at jeg tilfeldig blir kastet rundt i livets strømning som verken belønner de gode eller straffer de dårlige, men bare er en kaotisk utfoldelse av hvert øyeblikk til jeg dør.
Men sannheten er at denne mektige elven skaper et vakkert landskap innenfor. Selv om alt jeg kan se i øyeblikket er de fallende steinene og de falt trær fra slagene fra disse massive bølgene, er det i sannhet en underlig ting som skjer i sjelen min hvis jeg fortsetter å forbli i prosessen. (Ja, du kan synde og falle og snuble konstant. Men hvis du stadig vender tilbake til Gud med et oppriktig hjerte, forblir du i prosessen!) Poenget er dette: Gud skapte deg til å være vakker, for å være lykkelig, for å være hellig. Han er mer interessert i å se din perfeksjon enn deg og jeg fordi han vet hvor vakre sjelene våre kan være! Dette er faktisk en dypt sår i Guds hjerte ... Gud, lengter etter å se din sjel nærmere Hans, og tørster etter en tid da du ville elske ham av hele ditt hjerte, sjel, sinn og styrke, for da vil du være fullt menneskelig, da vil du realisere ditt største potensial ! Men hvor langt unna virker dette når jeg ser meg i speilet. Og Gud vet dette også. Han vet hvor trist jeg er når jeg strekker meg etter ham... men ser ut til å falle en uendelighet bort fra armene hans.
Vær ikke redd for din Frelser, o syndige sjel. Jeg tar det første grepet for å komme til deg, for jeg vet at du alene ikke er i stand til å løfte deg til meg. Barn, flykt ikke fra din Far; vær villig til å snakke åpent med din barmhjertighets Gud som ønsker å si tilgivelsesord og overøse deg med sine nådegaver. Hvor kjær din sjel er Meg! Jeg har skrevet ditt navn på min hånd; du er gravert inn som et dypt sår i Mitt hjerte. -Guddommelig barmhjertighet i min sjel, Dagbok for St. Faustina, n. 1485
Min elskede bror og søstre, det er én ting du må gjøre. Selv når du er fullstendig blottet for dyd, selv når du står foran Gud med tomme hender og et flekket hjerte som en tigger ved døren til et suppekjøkken ... må du tillit. Stol på Guds kjærlighet og plan for deg. Jeg skriver disse ordene med en viss hellig frykt i hjertet. For jeg vet at noen sjeler vil være for stolte til å stole på, for stolte til å ydmyke seg som et lite barn og rope til sin Gud... og de vil tilbringe en evighet av sinne og stolthet og hat mot sin Skaper.
Men nå, dette øyeblikket, renner elven i sjelen din mens du leser disse ordene. Berget av problemer rundt deg kan føles som om de faller inn, at svingen i elveleiet er for mye for deg, for smertefullt, for ensomt. Men her kan du ikke se; du kan ikke se den store nådeskogen som ligger bortenfor denne svingen eller de enorme dydens Enger som ligger foran deg. Det er bare én vei til denne oppstandelsen av det "nye selvet", og det er å fortsette langs denne veien, i denne Dødsskyggens dal, i en ånd av tillit. Det er korsets vei. Det er ingen annen måte.
O sjel gjennomsyret av mørke, fortvil ikke, Alt er ennå ikke tapt. Kom og stol på din Gud, som er kjærlighet og barmhjertighet. — n. 1486
Jeg kan føler Gud taler disse ordene mens jeg skriver dem, og hvis jeg kunne beskrive for deg absolutte kjærlighet i dem, din frykt ville forsvinne som tåke i flammer! Ikke vær redd! Ikke vær redd for denne lidelsen, for ikke en dråpe av den har vært tillatt i livet ditt uten Guds tillatte vilje. Alt er ordinert til å skjære ut i deg, og uten, en sjel som er vakker, en sjel som er i live, en sjel som har kapasitet til å inneholde Gud.
Hva slags kristen ville du vært hvis det ikke var noen smerte i livet ditt? Forvent det derfor, og velkommen det, fordi smerte er som en ild sendt av Gud for å rense din sjel, ditt hjerte og ditt sinn. På grunn av det kan du slutte å være selvsentrert, og gå ut til alle dine brødre og søstre. Så når det er smerte i livet ditt, prøv å legge til ordene: «Priset være Gud for smerten!"—Guds tjener, Catherine de Hueck Doherty, Nåde i hver årstid
Takk under alle omstendigheter fordi Han ikke har forlatt deg. (Hvor ville Han som er overalt gå?) Men hvis Han er med deg, er det alltid på en slik måte at det ikke krenker din vilje. Han venter heller i en tørst ventetid på at du skal nærme deg ham:
Hold deg nær til Gud, og han vil nærme seg deg. (Jakob 4:8)
Og han vil komme igjen som en mektig, mektig, kjærlig, tålmodig, gledelig og barmhjertig levende elv for å fortsette det arbeidet som han allerede har begynt og vil fullføre på Herrens dag.
Min barmhjertighet er større enn dine og hele verdens synder. Hvem kan måle omfanget av min godhet? For deg steg jeg ned fra himmelen til jorden; for deg lot jeg meg bli spikret til korset; for deg lar jeg mitt hellige hjerte bli gjennomboret med en lanse, og åpner dermed kilden til barmhjertighet for deg. Kom da med tillit til å hente nåde fra denne fontenen. Jeg avviser aldri et angrende hjerte. Din elendighet har forsvunnet i dypet av Min barmhjertighet. Ikke krangle med Meg om din elendighet. Du vil gi meg glede hvis du gir meg alle dine problemer og sorger. Jeg skal samle min nådes skatter over deg. -Guddommelig barmhjertighet i min sjel, Dagbok for St. Faustina, n. 1485
Selv når jeg går gjennom en mørk dal, frykter jeg ingen skade for du er ved min side... (Salme 23:4)
