Jeg ankom Roma i dag for den økumeniske konferansen i helgen. Med alle dere, leserne mine, på hjertet, tok jeg en tur ut på kvelden. Noen tilfeldige tanker mens jeg satt på brosteinen på Petersplassen ...
RAR føler, ser ned på Italia da vi stiger ned fra landingen. Et land med gammel historie hvor romerske hærer marsjerte, helgener gikk, og blodet fra utallige mange flere ble utgytt. Nå gir motorveier, infrastruktur og mennesker som myrer uten frykt for inntrengere, skinn av fred. Men er sann fred bare fravær av krig?
••••••
Jeg sjekket inn på hotellet mitt etter en lynrask drosjetur fra flyplassen. Min sytti år gamle sjåfør kjørte en Mercedes med en hylende bakdifferensial og en tilsynelatende likegyldighet om at jeg er far til åtte barn.
Jeg la meg ned på sengen og lyttet til konstruksjonen, trafikken og ambulansene passerte vinduet mitt med et hyl du bare hører på engelske TV-dramaer. Mitt hjertes første ønske var å finne en kirke med det hellige sakramentet og legge seg ned foran Jesus og be. Mitt hjertes andre ønske var å forbli horisontal og ta en lur. Jetlag vant.
••••••
Klokken var elleve om morgenen da jeg blundet. Jeg våknet i mørket seks timer senere. Litt sur over at jeg slapp ettermiddagen i søvn (og nå skriver jeg til deg over midnatt her), bestemte jeg meg for å gå inn i natten. Jeg gikk bort til Petersplassen. Det er slik fred der om kvelden. Basilikaen var låst, med de siste besøkende som sildret ut. Igjen vokste en hunger etter å være sammen med Jesus i eukaristien i mitt hjerte. (En nåde. Alt er nåde.) Det, og ønsket om skriftemål. Ja, forsoningens sakrament – det mest helbredende et menneske kan møte: å høre, ved Guds autoritet gjennom Hans representant, at du er tilgitt.
••••••
Jeg satte meg på den eldgamle brosteinen ved enden av piazzaen og grunnet på den buede søylegangen som strekker seg fra basilikaen.
Den arkitektoniske utformingen var ment å representere åpne armer til en mor—Moderkirken – omfavner barna hennes fra hele verden. For en vakker tanke. Faktisk er Roma et av de få stedene på jorden hvor du ser prester og nonner gå forbi fra hele verden og katolikker fra alle kulturer og raser. katolicus, fra det greske adjektivet καθολικός (katholikos), betyr "universell." Multikulturalisme er det mislykkede sekulære forsøket på å duplisere det Kirken allerede har oppnådd. Staten bruker tvang og politisk korrekthet for å skape en følelse av enhet; Kirken bruker ganske enkelt kjærlighet.
••••••
Ja, kirken er en mor. Vi kan ikke glemme denne underliggende sannheten. Hun nærer oss ved sitt bryst med sakramentenes nåde, og hun oppdrar oss i sannhet gjennom troens lære. Hun helbreder oss når vi blir såret og oppmuntrer oss gjennom sine hellige menn og kvinner til å bli en annen Kristi likhet. Ja, disse statuene på toppen av søylegangen er ikke bare marmor og stein, men mennesker som levde og forandret verden!
Likevel føler jeg en viss tristhet. Ja, seksualskandalene henger over romerkirken som bølgende stormskyer. Men husk samtidig dette: hver eneste prest, biskop, kardinal og pave som lever i dag vil ikke være her om hundre år, men Kirken vil. Jeg tok flere bilder som de ovenfor, men i hvert tilfelle endret figurene i scenen seg, men St. Peters forble uendret. Så også kan vi likestille Kirken med bare karakterene og skuespillerne i dette øyeblikket. Men det er bare en delvis sannhet. Kirken er også de som har gått foran oss, og absolutt de som kommer. Som et tre hvis blader kommer og går, men stammen forblir, slik forblir også kirkens stamme alltid, selv om den må beskjæres fra tid til annen.
Piazza. Ja, det ordet får meg til å tenke på pizza. På tide å finne kveldsmat.
••••••
En eldre tigger (han tigget i hvert fall) stoppet meg og ba om en mynt for en liten bit å spise. De fattige er alltid med oss. Det er et tegn på at menneskeheten fortsatt er ødelagt. Enten i Roma eller Vancouver, Canada, hvor jeg nettopp hadde fløyet fra, er det tiggere på hvert hjørne. Faktisk, mens vi var i Vancouver, ble min kone og jeg overrasket over hvor mange mennesker vi møtte som streifet rundt i gatene som zombier, unge og gamle, formålsløse, nødlidende, fortvilte. Mens shoppere og turister gikk forbi, vil jeg aldri glemme stemmen til en mager mann som sitter på hjørnet og roper til alle forbipasserende: «Jeg vil bare spise som dere alle sammen».
••••••
Vi gir det vi kan til de fattige, og så spiser vi selv. Jeg stoppet på en liten italiensk restaurant ikke langt fra hotellet. Maten var herlig. Jeg grunnet på hvor fantastiske mennesker er skapt. Vi er like fjernt i vårt vesen fra dyrene som månen er fra Venezia. Dyr roter og spiser det de kan finne i den tilstanden de finner det, og tenker ikke to ganger. Mennesker, på den annen side, tar maten sin og tilbereder, krydrer, krydrer og pynter den og gjør råvarer til en gledelig opplevelse (med mindre jeg lager mat). Ah, hvor vakker er menneskelig kreativitet når den brukes til å bringe sannhet, skjønnhet og godhet inn i verden.
Min Bangladesh-kelner spurte hvordan jeg likte måltidet. "Det var deilig," sa jeg. "Det førte meg litt nærmere Gud."
••••••
Jeg har mye på hjertet i kveld... ting som min kone Lea og jeg diskuterer, praktiske måter vi ønsker å hjelpe dere, våre lesere. Så denne helgen lytter jeg, åpner hjertet mitt for Herren og ber ham om å fylle det. Jeg har så mye frykt der! Det gjør vi alle. Som jeg hørte noen si nylig: "Unnskyldninger er bare gjennomtenkte løgner." Så til Roma, den evige stad og katolisismens hjerte, kommer jeg som en pilegrim og ber Gud om å gi meg den nåden jeg trenger for neste fase av mitt liv og tjeneste med den tiden jeg har igjen på denne jorden.
Og jeg vil bære dere alle, mine kjære lesere, i mitt hjerte og mine bønner, spesielt når jeg går til graven til St. Johannes Paul II. Du er elsket.
Nå-ordet er en heltidstjeneste som
fortsetter av din støtte.
Velsign deg, og takk.
Å reise med Mark inn De Nå Word,
klikk på banneret nedenfor for å abonnere.
E-postadressen din blir ikke delt med noen.
